00002-2
00002
Foreldre sov ikke hele natten og snakket praktisk talt ikke.
Tidlig morgen var det en bjelle, moren min kunne sannsynligvis ikke koble en samtale tilkoblet, så faren min hentet telefonen. Noen tørre setninger, og han gikk opp for å varme opp bilen. Mamma skiftet klær, gikk inn på rommet mitt og tok passet alt med det samme dårlige regimentet. De skulle gå til identifisering.
Mamma prøvde å sette seg i orden med krampaktig kosmetikkstreker, men jeg må si at hun ikke virkelig lyktes. Hun vokste opp i ti år på en natt … følelser av skyld, harme og ødeleggelse forlot meg ikke et sekund … Mamma tok en pose, krysset seg selv, hvisket en bønn, og vi gikk sammen, inn i gårdsplassen.
Morgenen var ikke så kald for de første tallene i november, men heller til og med en slags vår. Og det virket på meg en ekstra hån fra naturens side.
Far kjørte, moren min satt i passasjersetet foran, og jeg gikk gjennom bildøren og satte meg på baksiden. Far så på moren sin og begynte å rynke rattet med begge hender … han ville si noe … han forsto at han måtte si noe, men fant ikke ord … og så, i stillhet, gikk vi.
Fraværet av viktige hendelser på veien tvang meg til å huske … å huske noen slags små ting fra barndommen, som dukket opp fra et sted i sinnets dyp ..
Vinter. Merular knirking av snø -hvitt snø. Jeg er https://20betcasinoonline.com/ innfelt-halvtøying på sleden. Det er allerede mørkt og blant grenene av trær på torget, hvor min far nå er, er stjernene synlige. Det er veldig få av dem, men de er … Jeg løftet den lille høyre hånden min og så på villi -strikkede votter sakte synker vektløse snøfnugg ..
Noen år senere … Jeg er hjemme. Svimlende rundt leiligheten og lider av lediggang. Mamma på kjøkkenet forbereder meg på å mate faren min, som er i ferd med å komme tilbake fra jobb. Jeg så ham nesten ikke da … Da jeg våknet om morgenen, var ikke faren lenger hjemme, og da han kom tilbake om kvelden, hadde jeg ikke mye mer enn en halv time til å se på ham … Jeg trengte ikke engang å snakke med ham, bare se. Han jobbet for slitasje, men da forsto jeg ikke alt dette … Jeg tenkte bare at det var nødvendig.
Der alt gikk? Hvorfor, etter år, var jeg så langt fra foreldrene mine? Hvorfor husker jeg ikke da jeg sist sa at jeg elsker dem … og sa jeg i det hele tatt? Hvorfor noen ganger skammet jeg meg over å klemme mamma og kysse henne på kinnet? Hvorfor verdsetter ikke folk det de har? Hvorfor?
Vi kjørte opp til sykehuset.
Et sted der, i noen tilfeller er det en likhus, og et sted er det kroppen min … Jeg skjønte at jeg ikke vil dra dit. Og dette er klart, det er lite sannsynlig at noen vil ha et ønske om å se på liket sitt. Ja, og moren min sprenger igjen, men jeg kan ikke lenger se hvordan hun gråter … Foreldre gikk gjennom sykehusportene og satte kurs et sted dypt inn i dette kongeriket med hvite kapper og lukten av medisiner. Og jeg gikk nedover gaten. Jeg hadde ikke noe mål, jeg måtte bare tenke ..
Jeg gikk rundt i byen og snudde tilfeldig i kryssene. Jeg kom inn i en uendelig labyrint av resonnement og spekulasjoner, og hver gang jeg var i en blindvei. Alle antagelsene mine ble delt inn i en enorm stein, hvis navn var “ukjent”.
Dumme sammenligninger med filmen “Ghost” klatret opp i hodet mitt. I det falt hovedpersonen i en lignende situasjon, men da endte alt naturlig bra. Skurken overtok Kara, hennes elskede jente forble hennes elskede, og hovedpersonens beroligede sjel dro til himmelen … Jeg så ikke i hennes fremtidige skjebne av slike regnbueutsikter … Jeg prøvde veldig hardt å se, men så ikke … Jeg så ikke ..
Kanskje jeg trenger å drepe fyren som slo meg ned? Nei … det er tull. Jeg hadde ikke tenkt å drepe noen, dette var ikke nok ennå. Men hva skal jeg gjøre da? Hva er alternativene? Gå til kirken? Eller kan være en psykisk? Kanskje … men foreløpig må du vente litt mer … plutselig vil alt ende av seg selv. Plutselig er alt som skjer med meg en liten fiasko i arbeidet med det himmelske kontoret … ja, og for øyeblikket hadde jeg ikke moralsk styrke til å begynne å gjøre noe.
Da det nesten var mørkt, kom jeg hjem. Min far så på TV -en, men det virket på for meg at blikket hans ble fikset et sted ytterligere. Mamma lå på soverommet. Det gjorde meg vondt å se på foreldrene mine, og jeg var glad da jeg så at romdøren min var stengt. Jeg gikk inn og så meg rundt. Hva du skal gjøre? Blikket mitt falt på boka som jeg begynte å lese for tre dager siden. Jeg har ikke sett bedre alternativer, så jeg tok boka og prøvde å fordype meg i å lese … Jeg kunne ikke konsentrere meg (eller omvendt for å slappe av?) og hver linje måtte lese flere ganger på nytt. Men det samme, det var bedre. TV -en var støyende utenfor døren, og jeg leste på rommet mitt … alt er nesten det samme som da … da jeg var i live.
Omtrent to timer gikk da en telefonsamtale ble hørt. Jeg reiste meg og gikk ut i korridoren. Mamma hentet telefonen. Av kommentarer innså jeg at hun snakket med **** ohm. Mammas stemme skalv merkbart da hun klemte ut av seg selv: “Han døde” ..
For en tid tilbake måtte hun høre nøyaktig den samme frasen fra en ambulanselege. Og nå, nå ble moren min tvunget til å gjenta disse ordene … så hva er verre: å føle smerte eller gjøre det smertefullt med andre.
Samtalen var ferdig, moren min hang opp telefonen.
I dag vil selskapet med vennene mine samles ved en spesiell anledning ..
Jeg kom tilbake til rommet. Før jeg drar for å møte venner, måtte jeg gjøre noe annet. Jeg tok et blankt ark og en penn, satte meg ved bordet. Etter korte tanker skrev han tre veldig korte setninger på den og la arket på sengen sin. Det er det, nå kan du gå ..
Det hvite rektangelet på det mørke dekselet på sengen min var påfallende. Enkle ble skrevet på det, og som de sa på barneskolen, magiske ord: “Takk for alt. Tilgi meg. Alt er bra.»Den siste frasen var ikke veldig som for meg … men i de to første var jeg for første gang ikke tvil om hele tiden av min eksistens.
Recent Comments